Lucifer

Det var en gang et stort og mektig skip kalt Lucifer, som hersket over de sju hav. Hun var det største og mektigste skipet, og kunne slå ut hvilket som helst skip med sine store kanoner og sitt beryktete mannskap, som plyndret og stjal. Hun hadde vært på sjøen i 25 år og var like sterk nå som for 25 år siden. En dag seilte hun på Stillehavet. Etter å ha plyndret et handelsskip for alt det hadde, hadde piratene ordnet en fest for å feire et vellykket forsøk med plyndringen. De drakk seg fulle på rom og sang og koste seg. Neste dag hadde mannskapet på skipet et møte med kapteinen. Kapteinen hadde funnet et kart, som viste veien til en skatt med gull og diamanter. Mannskapet hadde en avstemning om de skulle seile og prøve å finne skatten. Alle ville prøve å finne skatten, så Lucifer styrte brått vestover og hun seilte i full fart. Lucifer ga alt hun hadde fordi det var rykter om noen andre som var på vei mot skatten.

Kapteinen trodde de andre var i forveien og ga alt han hadde. Lucifer seilte gjennom vær og vind, trosset bølger og storm. Etter 6 dager var mannskapet utslitt men Lucifer var like god.  Kapteinen ga ordre om å fortsette, men det han ikke visste var at det var en stor storm som kom rett mot dem og Lucifer. Lucifer seilte i noen timer til vinden plutselig ble veldig kraftig og store bølger veltet innover skipet, det tordnet og lynte noe voldsomt. Mannskapet bråvåknet og løp opp på dekket. Det var fullt kaos, og kapteinen visste ikke sin arme råd. De hadde havnet midt i stormen, og Lucifer slet med den sterke strømmen og vinden. Bølgene var opptil 15 meter høye, og lynet slo ned i skipet. Flere av mennene falt over bord og druknet, noen andre ble truffet av lynet.

Men Lucifer fortsatte med alle kreftene hun hadde igjen. Hun var hardt skadet, men klarte og komme seg ut. 7 menn hadde dødd, og Lucifer var hardt skadet. Men de måtte fortsette, uansett hva. Lucifer seilte sakte med hull i skroget og skadet mast.

Lucifer seilte fortsatt vestover, dag og natt. Lenge seilte hun. Den 98. dagen, så de en øy langt borte. En stor tropisk øy med helt klart vann, grønne skoger. Kanskje det var denne øya skatten var på? Mannskapet tok robåtene og rodde mot øya. Lucifer som en gang var så praktfull, lå nå utenfor øya, utslitt med hull og skader.

Etter en stund hørte resten av mannskapet på Lucifer skudd dypt inne på øya. De hørte skrik og folk som ropte. Så plutselig så de piratene og kapteinen på stranden med en kiste og innfødte som sprang etter dem. «Hjelp», ropte de.

Lucifer styrte kanonene sine og siktet dem mot stranden. Så tente de på kanonene. Hele stranden ble bombardert av store kanonkuler. Piratene på stranden rodde så fort de kunne ut til Lucifer igjen.

De hadde mistet 3 menn til på øya, men de hadde skatten. De seilte vekk fra øya og etter en stund kom kapteinen med kista på dekk. Den ene piraten kom med en hammer og slo av låsen, mens resten drømte om gull og diamanter.

Endelig åpnet kisten seg. Det var et vakkert syn, en stor klynge med gullmynter, diamanter og smaragder. Mens alle sto stille og tenkte inne i seg hva de skulle gjøre med all rikdommen, hørte en av piratene et horn bak skipet. Bak Lucifer så de tre store krigsskip som kom mot dem. «Alle mann på dekk» ropte kapteinen. Alle dro på sin post og gjorde klar til kamp. Lucifer snudde seg raskt styrbord og styrte rett mot de tre skipene. De tok skatten på kapteinens rom, og satt en lås på kista.  

Alle sto klar på sin post, klar til kamp da det første skuddet ble fyrt. Plutselig fyrte alle av kanonene deres, brak og smell var overalt. Menn som skrek av smerte og Lucifer midt inni. De andre skipene kom på sidene av Lucifer og fyrte av kanonene sine. Lucifer begynte å ta inn vann. Hun kjempet med alt hun hadde, til hun ikke hadde mer. Lucifer begynte å knekke på midten, dette var slutten. Lucifer knakk på midten, og mannskapet hoppet i vannet, for å prøve og redde livet sitt, men Lucifer sank like vel nede i det dype hav sammen med skatten. Etter mange år ble Lucifer ble lenge glemt i historien, til det var bare rykter igjen.

 

 

The end.

Klokken

Det var en gang en klokke som hadde det så kjedelig av å bare henge på veggen hele tiden med en ledning som gikk rett inni ryggen. Klokken ville ut på eventyr å skaffe seg et stort batteri. Klokken var ikke full utvokst så den måtte være hjemme hele tiden. Klokken hadde lyst vekk fra veggen.

 Så klokken begynte å gå mot byen nesten helt tom for strøm. Det kom et stort lyn og slo ned på klokken da klokken sto rett under et stort høyt tre som hadde en metall dings helt øverst i treet på en helt åpen mark. Da fikk klokken mye strøm og den ble fulladet. Det var et radioaktivt lyn så klokken ble mye større og sterkere. Klokken fikk også en ny viser det var STOREVISEREN den som viser minutter. Klokken sa OMG! jeg har fått en helt ny viser. Men det dumme var at batteriene ikke passet. Den måtte til byen og komme inn på en klokke butikk.

Klokken kom seg på en rød bil som kunne snakke. Klokken spurte bilen om den kunne sitte på, men det var ett problem klokken kunne ikke komme seg opp fordi at den hadde så lite strøm igjen. Bilen hadde strøm men klokken kunne ikke ta strømmen så den ble kjørt til byen. Det var en stor by så den kunne ikke finne klokke butikken. De kjørte lenge til de kom til et trafikklys bilen spurte vet du hvor klokke butikken er? Ja du må kjøre 12km lengere ned så tar du til høyre kjører 3km til så er du framme. Når de hadde kjørt 12km så glemte bilen at de skulle ta til høyre og klokken var nesten helt tomt så den klarte ikke å følge med. De kom til en gammel forlatt bru der det sto ett stopp skilt. Skiltet sa at: her må dere snu, med stor mørk stemme så bilen brå snudde å full gass 180 grader vekk fra skiltet. De kjørte til trafikklyset og de hugget det ned og kastet det i bagasjerommet. De dro for å fylle bensin til bilen de var nesten framme og da gikk bilen tom for bensin.

 

De spurte en slepebil om den kunne slepe bilen til bensinstasjonen. Det var greit så den slepte bilen helt til bensinstasjonen da de var framme spurte bilen om slepebilen kunne fylle bensin for bilen. Da slepebilen hadde fylt helt opp måtte klokken gå å tisse. Da bilen startet sprengte den fordi at slepebilen hadde puttet i diesel istedenfor bensin. Da ble klokken så sint at klokken tok et langt jern rør å kastet det rett gjennom panseret til slepebilen. Klokken fant klokke butikken rett etter at klokken hadde drepte slepebilen.

 Klokken bare buste inn i klokke butikken og spurte om de hadde noen store batterier. De hadde det og mannen i disken spurte om hvilken størrelse klokken brukte. Klokken sa: 43. mannen sa: ok. Så fant mannen fram batteriet. Klokken tok på seg batteriet og spurte hvor mye det kostet: 400 000kr med en gang klokken hørte det så sprang klokken ut av butikken, men mannen sprang etter klokken. Klokken gjemte seg nedi en tønne og mannen sprang rett forbi. Da klokken satt nedi tønnen tenkte klokken at den ville hjem til alle de andre klokkene som klokken bodde før.

 Så klokken begynte å gå hjem til alle de andre klokkene. Det var en lang vei å gå for klokken det var sp langt øyet kunne se. Klokken pustet ut og begynte å gå, men klokken visste jo ikke hvor den skulle gå. Så klokken fant et kart og kompass. Klokken måtte bruke det klokken hadde lært i samfunnsfags timen. Her er det klokken måtte gjøre: 1 klokken måtte legge kompasset på kartet slik at kompasslinjalen lå langs den veien klokken skulle gå, fra der klokken sto, til dit klokken skulle ende opp.2 klokken måtte vri på kompasshodet slik at nord-sør-strekene på kompasshuset ble liggende parallelt med lengdegradene på kartet.3 det siste trinnet klokken måtte gjøre var å orientere kartet, det vil si å holde kartet i nord-sør-retning.

Klokken begynte å gå i times vis for å komme tilbake til familien sin. Til slutt så kom klokken fram til familien sin å levde lykkelig i all sine dager.

Skogen

For lenge siden var det tre ulver som gikk i gjennom den mørke skogen. Denne mørke skogen, det var meg, og det er jeg som skal fortelle dette eventyret.

     De tre ulvene snuste på alt som var å se. Blikkene deres møttes, og de nikket. Jeg visste ikke helt hva som foregikk, men det var helt åpenbart at det var noe på gang der. De fortsatte å gå gjennom meg. De snuste på trærne mine som om det var noe spiselig. Jeg prøvde å tenke på hva det kunne være som foregikk, men jeg kunne ikke komme på hva det var. Kanskje de skulle finne en skatt, eller noe annet.

     De snakket til hverandre, men det var ikke så enkelt å høre hva de sa, for de hvisket som om det var noe superhemmelig de hadde å komme med. Jeg bøyde greinene mine nedover mot dem for å lytte på hva de snakket om. «Vi må finne ringen så fort som mulig,» hørte jeg den ene ulven si, antagelig den eldste av dem tre. De to andre nikket, og så la de på sprang.

     Vinden suste mellom greinene, og trærne bøyde seg med vinden. Det hadde gått et par timer etter ulvenes ankomst før det kom tre elger marsjerende inn i skogen. De kikket seg rundt omkring og det var åpenbart at de lette etter noe. Etter et par minutter med leting, begynte de å småprate. De pratet nokså høyt, så jeg trengte ikke å bøye de lange greinene mine over dem for å få med meg hva de sa. «Prinsessa fortjener bedre. Hun skal ikke lengre sitte hjemme og gråte over den savnede ringen,» sa den ene elgen. Så dette hadde noe å gjøre med en prinsesse. Og en savnet ring. Hvilken ring kunne dette være? Hadde prinsessen giftet seg? Jeg begynte å stille meg selv mange spørsmål, så jeg fikk ikke med meg at de dro. Det var helt stille i den mørke skogen som vanligvis aldri ble besøkt av annet enn bjørner.

     Et par timer senere kom det en kvinnelig skikkelse gående. Hun hadde langt lyst hår og en kjole laget av den fineste silken som var å finne. Hun gnidde seg så mye i øynene at hun ble helt svart under dem av maskaraen. De var helt blanke, og tårene trillet som en foss. Hun la seg ned på bakken og hulket. Jeg bøyde de lange grenene mine over henne og spurte henne forsiktig, «Er det noe som er galt?» hun skvatt til, og spurte hvem det var som snakket. Hun så seg rundt, og var tydeligvis veldig redd. «Je… j… jeg finner ikke r..i..ngen min..» sa hun med skjelvende stemme. Hun felte flere tårer, og hun var helt på gråten. «Men, det var noen som lette i sted. Det var tre ulver og tre elger som gikk forbi i sted,» sa jeg med oppmuntrende stemme. Hun så opp med store øyne. «Fant de den..?» spurte hun, nå med et lite hint av smil. «Jeg beklager, men jeg vet faktisk ikke. De gikk i hvert fall videre den veien,» sa jeg og strakte greinene mine vestover. Hun smilte og la på sprang mot vest.

     Etter et par timer kom det noen skikkelser gjennom skogen, fra vest. Det så ut som noen soldater eller lignende. De gikk gjennom meg med en båre over skulderen. Der satt det noen, det var prinsessen. Hun smilte mot trærne mine. Ved siden av satt det en prins. Han smilte stolt til prinsessen. Jeg fulgte nøye med på dem mens de for gjennom skogen. Prinsessen så i hvert fall mye lykkeligere ut enn det hun var tidligere i dag. Hun ble kysset på kinnet av prinsen. Prinsessen smilte til han. Så gikk hun av båren, og gikk bort til et av trærne mine. «Takk,» sa hun og gliste med de kritthvite tennene som lå som perler på en snor. «For hva?» spurte jeg. Hun fniste og så ned på bakken. «Jeg vet ikke helt, egentlig. Men vi fant ringen i denne skogen, og nå er jeg og prinsen forlovet,» smilet hennes ble bredere enn noen gang. Hun gikk tilbake til båren og satte seg inn i den, før soldatene marsjerte ut igjen fra skogen.

Prinsen og prinsessa levde lykkelige i alle sine dager, og det gjorde jeg også.

 

Den lille bamsen

Det var en gang en liten bamse som stod ensom på en hylle i en lekebutikk dag ut og dag inn. Det var mange som var inne i butikken, men ingen kjøpte noen gang han. Han drømte hver dag om å få seg en venn som den kunne leke med.

Men en dag bestemte den seg for og utforske verden, så med en gang lekebutikken hadde stengt hoppet bamsen ned fra hyllen. Etter et par minutter begynte den og bli litt kjølig, den hadde jo vært vandt til og stå inne i en varm lekebutikk. Etter en stund var den så kald og trett at den sovnet i veikanten. Han drømte om å ha en venn og leke seg med.

Da den våknet følte han seg bedre en kvelden før og begynte og vandre videre, når den hadde gått et par kvartaler møtte han på et Troll, da spurte den lille bamsen om Trollet ville være vennen hans, men trollet ville ikke det, da ble den lille bamsen lei seg og gikk videre.

Etter enda en stund møtte den på en liten dverg og da spurte bamsen om de skulle være venner men det ville ikke dvergen og nokk en gang måtte bamsen gå videre uten og ha en venn og leke med.

Bamsen gikk videre og møtte på en liten gutt og da spurte bamsen om de skulle være venner men gutten sa nei for han hadde nokk venner mente han.

Men nå hadde bamsen fått nok han lurte så veldig på hva som var galt med han og hvorfor ingen ville være vennen hans. Han følte seg veldig ensom, han ville tilbake til butikken, der det var varmt og godt men bamsen visste ikke veien tilbake til lekebutikken.

Han gikk og gikk men ante ikke hvor han var det begynte og bli mørkt ute, bamsen likte ikke mørke han syntes det var skummelt.Etter en stund ble den så trett så han sovnet.

Når han våknet var han slett ikke på samme sted som han sovnet han skjønte ingen ting

Han hadde kommet til et lite hus som lå inne i granskogen, plutselig hørte han skritt som kom mot døra, bamsen ble redd og prøvde og finne seg et sted og gjemme seg. Etter en liten stund var det helt stille igjen så bamsen turte og komme frem igjen. Når han hadde kommet frem hørte han noen stemmer han lette etter et sted og hjemme seg igjen men stemmene kom nærmere og nærmere. men den som åpnet døra var en liten søt jente, jenta tok med bamsen inn i huset og så sa hun “mamma mamma, se hva jeg fant utenfor, kan vi beholde den?  “så klart vi kan det” sa moren. så spurte jenta om hva bamsen gjorde her ute i ødemarken. Da svarte bamsen “jeg har alltid ville hatt en venn som jeg kunne være sammen med men ingen ville bli venn med meg” etter en stund sa jenta “hva om vi blir bestevenner?” sa jenta. Bamsen ble så glad at han jublet.Så nå hadde bamsen venner for evig og alltid               

 

 

 

Reform Muli eventyr

Det var en gang en Reform Muli. Hver vår drog jeg en plog fram og tilbake opp forskjellige bakker. Da sommeren kom måtte jeg dra en fôrhøster på siden av meg som spydde masse gras oppi lasteplanet. Høsten var mest slitsom da ble jeg lasta full av kasser med epler. Da jeg skulle opp den siste bakken så klarte jeg det så vidt å komme opp men utrulig nok kom jeg opp hver gang. Men plutselig en dag da jeg var på vei oppover den bratte bakken svikta bremsene, og jeg trilla i full fart nedover mot et lite stup. Da jeg nesten hadde kommet ned til stupet dro bonden hardt i handbrekket, og jeg stoppa rett før stupet, som var tre meter høyt og som gikk ned til vannet.

 Da jeg hadde kommet opp den siste bakken var det ei smal dør som jeg måtte rygge inn på låven gjennom. Da ropte jeg til bonden: “Vær forsiktig med lakken min”. Noen ganger kjørte han borti veggen med meg, men jeg var like hel likevel. Da høsten var ferdig fikk jeg stå hele vinteren og bli stelt med.

Plutselig en dag kom bonden med en rar dingse boms som han begynte å skru fast på snuten min. Da han hadde skrudd den dingsen fast på snuten min åpna han døra som jeg måtte kjøre ut gjennom. Da jeg hadde kjørt ut måtte jeg skubbe all snøen som datt ned fra himmelen ut av alle veiene hele dagen og hele natta i sju dager og sju netter.

Da den uka hadde gått sin gang med brøyting hele tiden kom det en ny og lysegrønn traktor med frontlaster og skuffe som løfta vekk all snøen og tømte den ned i grøfta.

Den nye traktoren hadde en brei blinkende bjelke på taket som viste at den kom. Bakhjulene var veldig mye større en mine og det var små hjul framme. Traktoren var så brei at hvis den møtte en bil på veien måtte bilen eller traktoren rygge heilt tilbake til en møteplass. Det var bare noen få møteplasser langs den smale veien opp til bygda der gården ligger.

En gang i mars forsvant to ting fra gården. Det var snøen og traktoren som hadde vært her hele den lange vinteren.

 

Hver dag ropte jeg til sjåføren: “Jeg er for fin til slikt arbeid. Jeg er laget for å stå og bli sett på!” Men bonden bare kjørte videre som om han ikke hadde hørt meg.

En gang var det en tyv som prøvde å stjele meg. Men da tyven prøvde å stjele den kom bonden og stoppa han, fordi han skulle i fjøsen. Bonden tok tak i tyven og hang han i taket så han kunne henge der og dingle til politiet kom. Da ble tyven satt i fengsel i tre måneder. Da de tre måneder hadde gått med masse hardt arbeid kom tyven tilbake veldig tidlig på morgenen. Men da tyven skulle starte motoren min var jeg tom for diesel. Tyven holdt på med å lete etter diesel. Da han hadde funnet litt diesel så kom bonden og skulle i fjøsen, og tyven ble hengt i taket i tre timer. Så da de tre timene hadde gått ringte bonden til politiet.  Tyven ble satt i fengsel i tre år. Den tredje gang tyven kom og ville stjele den fineste mulien i landet greide han det.

 

Bonden leita i tre måneder men fant meg ikke. Da tok han kontakt med politiet, og de fant meg etter tre dager.

Da jeg hadde strevet i tre år til med alle oppgavene, solgte bonden gården, dyra og meg. Han som kjøpte meg hadde hatt lyst på meg i over sju år. Det var en jeg hadde møtt før, nemlig tyven.

Da tyven hadde kjøpt meg, ble det lettere arbeid. Der tyven bodde var det helt flatt og ingen bakker, så dagene mine ble ganske lette.

Da det hadde gått 3 år kom bonden og ringte på døra til tyven og sa: «Jeg vil gjerne kjøpe traktoren min.»

På den måten kom jeg tilbake til gården. På gården var det kommet en annen traktor som var helt lik. Det var også kommet mange andre gamle traktorer som sto utstilt og da fikk vi stå ved siden av hverandre og av og til bli kjørt med noen folk bak på lasteplanet og slik var det og slik er det fortsatt. Snipp snapp snute så er eventyret ute

 

Den lille bilen

Det var en gang en liten Saab . Den var en 1982 modell, Sabben skulle på butikken og kjøpe seg noe og drikke en dag asså (bensin). Da måtte han kjøre mange mil, men det som skjedde var at Saaben gikk tom for bensin før han kom fram til butikken.

 Og det var ingen biler som kom på over en time, men så plutselig kom det en Audi (Damer). Men Saaben skulle ikke ha hjelp av en dame nei, Men dama tok på kroken og slepte Saaben, og Saaben tok på full brems. Men det hjalp ikke noe! Fordi Audien hadde mye mer hestekrefter enn Saaben, så han måtte bare gi opp.

 Så Audin slepte han til butikken lell hun, men når de først kom fram så var han så sur på Audin for at hun slepta han til butikken. Audien var bare glad for å få hjelpe en annen i nød, så Saaben gav hun en liten skvett med drikke til takk for hjelpen.

 Og Saaben kjørte hjem over igjen. Men Audien vart litt forelsket i Saaben, så Audien kjørte etter Saaben. Og Saaben så at hun kom bak seg, så Saaben kjørte enda fortere og fortere. Men Audien var sprekere enn han så han vart tatt igjen etter et lite stykke.

 Og Saaben stoppet opp og spurte hvorfor hun kjørte etter, Audien sa: Jeg ville bare vite hva du het? Saaben sa: Jeg heter Ole, Saaben spurte hva heter du da? Audien sa: Jeg heter Silje. Også stod de og pratet om forskjellige ting, men plutselig så spurte Audien om Saaben skulle bli med hjem til garasjen hennes.

Men Saaben likte jo egentlig ikke jenter så godt, men siden hun spurte så pent om han ville bli med hjem til henne, så sa han ja for denne gang. Audien ville ha kappløp hjem til henne, så hun fikk vist seg litt foran Saaben.

Saaben ville egentlig ikke bli med på kappløpet, for han visste at hun kom til å vinne uansett. De kjørte rolig hjem over til henne. Men det var veldig langt å kjøre, og sola gikk ned sakte. Og etter hvert så ble det helt mørkt ute, så de måtte skru på lysa sine.

 De kjørte nesten 130km i timen på en lang strekning, og det var kun 80 sone der. Det gikk bare fortere og fortere og til slutt så kom de oppi 190km i timen! Og plutselig kom det en stor hjort uti veien. Og Audien kræsjet, og knuste nesten hele bilen.

 Så Saaben vart helt sjokkert og prøvde å hjelpe henne. Men det så veldig stygt ut for Audien, men og når Saaben skjønte at han kom til og miste henne. Og da gikk det opp for han at han hadde virkelig følelser for henne. Så han skulle gjøre alt han kunne for å hjelpe henne.

 Han ringte til ambulansen og sa de måtte komme til (Ørsta fjellet med hjelp snarest mulig). Og Ambulansen kom etter 14 min med helikopter. Men Audien var nesten død, helikopteret hadde med slepeverktøy, så de fløy henne inn på verksted med en eneste gang!

 Og de gjorde alt de kunne og håpte på at hun overlevde, men hjertet(Forgassern) var helt knust så de måtte få tak i ny. Og de måtte ha et som lignet veldig på hennes.

 De måtte lete fort og taktisk! Så de reiste til de nærmeste i familien og lurte på om de ville ofre seg for hennes liv? Og moren ville gjøre alt for datteren sin, så ho vart kjørt til verkstedet og skrudd av hjertet(forgasseren).

 Så moren døde med en gang! og de gjorde alt de kunne for å få skrudd på hjertet(forgasseren). De holdt på i over 4 timer og til slutt så våknet hun. Hun var helt i koma enda, men veldig glad for å leve. Og etter hvert så kom hun seg i hverdagen igjen, hun var veldig trist for at moren var død. Men hun og Saaben levde i lag resten av livet, og bygget seg et stort hus og fikk to små Audier. Og de levde lykkelig resten av livet sitt.

 

Stolen

 

Det var en gang en stol, og den stolen var meg, var du heldig kunne du sitte på meg. Jeg var en veldig sterk ting. Jeg kunne være sterkere enn du trodde, jeg tålte over 150 kg. Jeg var en annen ting, men jeg trivdes som en stol. Det var mange som ville sitte på meg den gangen. Tunge og lette. Noen dro meg rundt som jeg var en koffert, men jeg var ikke det. Jeg ble sint når folk tok meg som en helt annen ting en det jeg var, da veltet jeg dem av meg.

Denne historien handler om meg og Sol. Jeg og Sol var bestevenner. Hun tok alltid meg, jo hverdag gikk hun rett bort til meg, automatisk. Men en gang var det en helt fremmed som tok meg, og jeg lagde my bråk ut av det. Men det var også den mest skumleste dagen i mitt liv.

Den fremmede var en gutt, og han var vist ny her. Han var ny for meg i hvert fall, jeg hadde aldri sett han før. Sol var ikke her i dag, og jeg ville ikke ha noen andre en Sol. Jeg var ikke klar for en ny bestevenn. Men gutten kom og satte seg på meg. Han var tung, han bredde seg godt på stolen. Han skjøv meg lenger under pulten mens han satt på meg. Sol pleide å løfte på seg hver gang hun dyttet meg inn. Jeg ble sint, ingen skal ta plassen til Sol! Jeg prøvde å hoppe, men han var for tung. Hvor var Sol? Jeg prøvde å rikke på meg, men jeg klarte det ikke. Jeg prøvde lenge og vel, men plutselig reiste han seg opp. Og jeg datt på gulvet med han oppe på meg. En stund så jeg ingenting, men etter en stund ble jeg løftet opp igjen. Men jeg kunne ikke stå skikkelig. Jeg manglet en fot, eller den andre foten lå avbrekket på gulvet. «Uff da, vi må vist ta den til sløyden» sa læreren. «Sløyden, jeg trenger ikke på sløyden. Jeg er i tipp topp form» sa jeg, men likevel ble jeg tatt med ut i gangen. Jeg ble ført inn på et stort rom, med fult av skremmende sager, driller og hammere som jeg fikk frysninger av bare å se på. Jeg ble satt på et bord og forlatt. Jeg stod der bare, alene. Jeg hørte ungene le og skrike, og så ut av vinduet at de hadde det gøy. Jeg pleide å være på klasserommet å gjøre det. Det var også mørkt i rommet, det var bare sol lyset som lyste opp en liten bit av meg. Der jeg sto skjevt. Det var bare meg. Etter en lang stund ringte klokken til ungene, som jeg har funnet ut sier at de skal inn med. Etter ringe klokken ringte kom vaktmesteren inn. Han var en skremmende fyr, jeg hadde hørt at han slo i stykker et bord en gang. Og jeg ville ikke at han skulle slå i stykker meg. Vaktmesteren ga meg et nytt ben. Jeg var skjelven hele tiden. Men vaktmestere fikset meg skikkelig. Han var flink, og etter en time så var jeg helt fin igjen, og jeg sto støtt. Vaktmesteren tok med meg ut i gangen, og satte meg der. Etter en stund kom han inn igjen, med en lærer. «Hva skal vi gjøre med stolen, jeg husker ikke hvilket klasserom den skulle i» sa vaktmesteren. Læreren så på stolen. «Vel… jeg tror den bare kan stå der så lenge, vi har nok stoler der inne» sa læreren. «Hvorfor meg?» spurte jeg, selvfølgelig hørte de meg ikke, jeg er jo bare en stol. Jeg ville ikke være i gangen! Jeg ville til Sol. Jeg så bare noen få elever gå forbi, eller det var lærere som gikk forbi. Ingen la merke til meg. Gikk bare forbi som jeg var en ussel pyntegjenstand. Jeg var en stol, jeg skulle bli brukt! Hvor er Sol?

Den ensomme timen gikk og gikk, og plutselig kom alle elevene ut, etter en merkelig ringe lyd, jeg ikke har hørt før, de gikk ut til friminutt, tror jeg. Jeg så nøye på alle elevene. Ingen av dem var Sol. Jeg så den nye gutten komme ut av klasserommet, jeg pleide å være på. Klasserommene var blitt tom. Ikke engang lærerne var her lenger. Skolen var jo ikke ferdig nå?

Etter en stund så syntes jeg det ble varmere og varmere, og jeg hørte knitring fra flammer. Jeg så ingenting, men etter hvert så hørte jeg sirener. Nå så jeg flammer komme ut av kjøkkenet på skolen. Jeg ble med en gang redd. Jeg så nedover gangen, og ut av ytterdøren. Det var blåe og røde lys der ute som blinket. Det var sikkert brann mennene. Og jeg hadde rett, etter en liten stund så kom brannmennene inn døren.

Mennene drev og ropte til hverandre. Men det var ikke det jeg brydde meg mest om. Ut i fra den døren som var nærmest flammene hørte jeg dunking. Som ble sterkere og mer desperat etter hvert minutt. Etter en liten stund hørte jeg knusing av glass. De hadde vist knust glasset til vinduet på klassen. Jeg ble etter en liten stund flyttet ut. Og det ble umiddelbart kaldt igjen. Rundt hjørne kom Sol, kullsvart av asken og hostende. Sol snakket med noen og tydeligvis ble hun fortalt til å sette seg ned. For hun kom rett bort til meg og satte seg ned. Jeg ble lettet, jeg hadde kommet meg i sikkerhet, og Sol var frisk… kanskje ikke helt frisk. Men jeg var nokså fornøyd med at alt var normalt igjen.

Hvordan det gikk med skolen? Den brant ned til asker, og jeg var den eneste stolen som kom ut.

Jeg ble sent til en rask reparasjon og jeg ble sent tilbake til den «midlertidige skolen». Der satt Sol på meg, og Sol satt alltid på meg. Det er et spesielt vennskap jeg og Sol har.