Stolen

 

Det var en gang en stol, og den stolen var meg, var du heldig kunne du sitte på meg. Jeg var en veldig sterk ting. Jeg kunne være sterkere enn du trodde, jeg tålte over 150 kg. Jeg var en annen ting, men jeg trivdes som en stol. Det var mange som ville sitte på meg den gangen. Tunge og lette. Noen dro meg rundt som jeg var en koffert, men jeg var ikke det. Jeg ble sint når folk tok meg som en helt annen ting en det jeg var, da veltet jeg dem av meg.

Denne historien handler om meg og Sol. Jeg og Sol var bestevenner. Hun tok alltid meg, jo hverdag gikk hun rett bort til meg, automatisk. Men en gang var det en helt fremmed som tok meg, og jeg lagde my bråk ut av det. Men det var også den mest skumleste dagen i mitt liv.

Den fremmede var en gutt, og han var vist ny her. Han var ny for meg i hvert fall, jeg hadde aldri sett han før. Sol var ikke her i dag, og jeg ville ikke ha noen andre en Sol. Jeg var ikke klar for en ny bestevenn. Men gutten kom og satte seg på meg. Han var tung, han bredde seg godt på stolen. Han skjøv meg lenger under pulten mens han satt på meg. Sol pleide å løfte på seg hver gang hun dyttet meg inn. Jeg ble sint, ingen skal ta plassen til Sol! Jeg prøvde å hoppe, men han var for tung. Hvor var Sol? Jeg prøvde å rikke på meg, men jeg klarte det ikke. Jeg prøvde lenge og vel, men plutselig reiste han seg opp. Og jeg datt på gulvet med han oppe på meg. En stund så jeg ingenting, men etter en stund ble jeg løftet opp igjen. Men jeg kunne ikke stå skikkelig. Jeg manglet en fot, eller den andre foten lå avbrekket på gulvet. «Uff da, vi må vist ta den til sløyden» sa læreren. «Sløyden, jeg trenger ikke på sløyden. Jeg er i tipp topp form» sa jeg, men likevel ble jeg tatt med ut i gangen. Jeg ble ført inn på et stort rom, med fult av skremmende sager, driller og hammere som jeg fikk frysninger av bare å se på. Jeg ble satt på et bord og forlatt. Jeg stod der bare, alene. Jeg hørte ungene le og skrike, og så ut av vinduet at de hadde det gøy. Jeg pleide å være på klasserommet å gjøre det. Det var også mørkt i rommet, det var bare sol lyset som lyste opp en liten bit av meg. Der jeg sto skjevt. Det var bare meg. Etter en lang stund ringte klokken til ungene, som jeg har funnet ut sier at de skal inn med. Etter ringe klokken ringte kom vaktmesteren inn. Han var en skremmende fyr, jeg hadde hørt at han slo i stykker et bord en gang. Og jeg ville ikke at han skulle slå i stykker meg. Vaktmesteren ga meg et nytt ben. Jeg var skjelven hele tiden. Men vaktmestere fikset meg skikkelig. Han var flink, og etter en time så var jeg helt fin igjen, og jeg sto støtt. Vaktmesteren tok med meg ut i gangen, og satte meg der. Etter en stund kom han inn igjen, med en lærer. «Hva skal vi gjøre med stolen, jeg husker ikke hvilket klasserom den skulle i» sa vaktmesteren. Læreren så på stolen. «Vel… jeg tror den bare kan stå der så lenge, vi har nok stoler der inne» sa læreren. «Hvorfor meg?» spurte jeg, selvfølgelig hørte de meg ikke, jeg er jo bare en stol. Jeg ville ikke være i gangen! Jeg ville til Sol. Jeg så bare noen få elever gå forbi, eller det var lærere som gikk forbi. Ingen la merke til meg. Gikk bare forbi som jeg var en ussel pyntegjenstand. Jeg var en stol, jeg skulle bli brukt! Hvor er Sol?

Den ensomme timen gikk og gikk, og plutselig kom alle elevene ut, etter en merkelig ringe lyd, jeg ikke har hørt før, de gikk ut til friminutt, tror jeg. Jeg så nøye på alle elevene. Ingen av dem var Sol. Jeg så den nye gutten komme ut av klasserommet, jeg pleide å være på. Klasserommene var blitt tom. Ikke engang lærerne var her lenger. Skolen var jo ikke ferdig nå?

Etter en stund så syntes jeg det ble varmere og varmere, og jeg hørte knitring fra flammer. Jeg så ingenting, men etter hvert så hørte jeg sirener. Nå så jeg flammer komme ut av kjøkkenet på skolen. Jeg ble med en gang redd. Jeg så nedover gangen, og ut av ytterdøren. Det var blåe og røde lys der ute som blinket. Det var sikkert brann mennene. Og jeg hadde rett, etter en liten stund så kom brannmennene inn døren.

Mennene drev og ropte til hverandre. Men det var ikke det jeg brydde meg mest om. Ut i fra den døren som var nærmest flammene hørte jeg dunking. Som ble sterkere og mer desperat etter hvert minutt. Etter en liten stund hørte jeg knusing av glass. De hadde vist knust glasset til vinduet på klassen. Jeg ble etter en liten stund flyttet ut. Og det ble umiddelbart kaldt igjen. Rundt hjørne kom Sol, kullsvart av asken og hostende. Sol snakket med noen og tydeligvis ble hun fortalt til å sette seg ned. For hun kom rett bort til meg og satte seg ned. Jeg ble lettet, jeg hadde kommet meg i sikkerhet, og Sol var frisk… kanskje ikke helt frisk. Men jeg var nokså fornøyd med at alt var normalt igjen.

Hvordan det gikk med skolen? Den brant ned til asker, og jeg var den eneste stolen som kom ut.

Jeg ble sent til en rask reparasjon og jeg ble sent tilbake til den «midlertidige skolen». Der satt Sol på meg, og Sol satt alltid på meg. Det er et spesielt vennskap jeg og Sol har.