Barbiedukken

 

Det var en gang en barbie-dukke som het Susi. Susi bodde i en lekebutikk sammen med mange andre leker. Det var barbie-dukkene, bamser, biler, leketog og masse annet fancy leketøy som mange kunne tenke seg å ha.

Men ingen ville kjøpe Susi. Ingen syntes at hun var pen nok med det lange brune håret hennes og den lyseblåe kjolen med hvite tøysko til. Mange ville kjøpe de andre barbie-dukene selv om de var mye dyrere enn henne.

Men en dag ble hun lei, hun ville ikke stå inne i den lille plastboksen sin lenger. Hun hadde bestemte seg for å rømme.

Den natten når butikken hadde stengt, krøp hun ut av boksen og listet seg bortover. Det var en stor butikk så hun måte gå langt, så hun gikk og hun gikk.

Da hun hadde gått en stund havnet hun inne i en del av butikken hun ikke hadde sett før. Susi ble redd og hadde lyst til å gå tilbake men bestemte seg for å fortsette. Men så hørte hun en lyd. Hun ble livredd og begynte å løpe. Så hørte hun at lyden var gråting og skjønte at det ikke var noe å være redd for. Susi snudde seg og begynte å gå mot gråtingen. Lyden ble sterkere og sterkere, og hun ble reddere og reddere. Nå stod hun rett foran en liten bamse som satt og gråt. «Hvorfor sitter du her og gråter?» spurte Susi. «Det er fordi ingen vil kjøpe meg, jeg er for stygg» sa bamsen. «Det er ingen som vil kjøpe meg heller», sa Susi. «Hvorfor ikke det da?» spurte bamsen. «Jeg vet ikke, jeg er vel ikke pen nok» sa Susi.    «Ja vi er vel ikke de peneste lekene i butikken» sa bamsen og snufset.    

«Vet du, vi er ganske like. Hvis du har lyst så kan du bli med meg og se verden» sa Susi. «Det har jeg alltid drømt om. Jeg vil gjerne bli med deg», sa bamsen og smilte til henne. Susi smilte tilbake og sa: « Skal vi begynne å gå?» «Så klart», sa han og de begynte å rusle bortover.

Mens de gikk, pratet de sammen og ble fort venner. Da de hadde godt langt om lenge begynte de å bli veldig slitne, og de bestemte seg for å finne et sted og sove.

Dagen etter stod de opp tidlig om morgenen før butikken hadde åpnet sånn at ingen av de andre lekene skulle våkne. De listet seg mot utgangen, men da de nesten var framme var det noen som sa: «Hvor skal dere?» Susi og bamsen skvatt og snudde seg mot lyden av stemmen og så at det var en badeand. Badeanda tok noen skritt nærmere og sa: «Skal dere rømme fra lekebutikken?» Susi så på bamsen og bamsen så på Susi. «kanskje», sa Susi. «Kan jeg bli med dere?» spurte anda. «Så klart! Vi tar med oss dem som vil», sa Susi. Da de endelig hadde kommet seg til døra la de seg på lur og ventet på at noen mennesker skulle komme og låse opp døra.

Endelig kom noen og åpnet døra. Det var ei rødhåret jente i tjue-åra med en stygg gul uniform. Hun hadde et navneskilt som det sto «Hei, jeg heter Tina» på. Da Tina hadde åpnet døra sprang de så fort de kunne gjennom den for å ikke bli truffet av den.

Da Susi og de andre hadde fått igjen pusten etter å ha løpt for ikke bli knust av den store døra, ble de helt målløse. De visste at det fantes mennesker der ute, men at det var så stort hadde de aldri trodd. Det var biler, båter, hus, butikker, kjøpesentre, blomstre, fjell, skoger, dyr og mennesker, masse mennesker.

Det aller første Susi hadde lyst til å gjøre var å besøke et bakeri. Hun elsket søte ting som muffinser, kaker og kjeks og slikt. Men det var overhode ikke det de andre hadde lyst til. De ville gjøre noe helt annet. Da måtte de dessverre gjøre det som måtte gjøres, og det var å gå hver sin vei.

Etter at det hadde gått noen uker hadde de endelig klart å oppnå sine store drømmer. Susi var blitt til en kakemodell, anda seilte rundt i et lokalt badebasseng og bamsen bodde i en barnehage.

Men en dag da Susi sto og stirret ut av butikkvinduet i bakeriet, begynte hun å savne vennene sine og lekebutikken. Den kvelden dro hun tilbake til butikken sin, tilbake til hylla si og tilbake til boksen sin. Dagen etter ble Susi kjøpt av en dame som gav henne til datteren sin, og ikke nok med det: Både bamsen og anda var der fra før av. De hadde også savnet lekebutikken og dratt tilbake dit. Den samme dama hadde også kjøpt dem!                                 

 

                                        SLUTT