Skogen

For lenge siden var det tre ulver som gikk i gjennom den mørke skogen. Denne mørke skogen, det var meg, og det er jeg som skal fortelle dette eventyret.

     De tre ulvene snuste på alt som var å se. Blikkene deres møttes, og de nikket. Jeg visste ikke helt hva som foregikk, men det var helt åpenbart at det var noe på gang der. De fortsatte å gå gjennom meg. De snuste på trærne mine som om det var noe spiselig. Jeg prøvde å tenke på hva det kunne være som foregikk, men jeg kunne ikke komme på hva det var. Kanskje de skulle finne en skatt, eller noe annet.

     De snakket til hverandre, men det var ikke så enkelt å høre hva de sa, for de hvisket som om det var noe superhemmelig de hadde å komme med. Jeg bøyde greinene mine nedover mot dem for å lytte på hva de snakket om. «Vi må finne ringen så fort som mulig,» hørte jeg den ene ulven si, antagelig den eldste av dem tre. De to andre nikket, og så la de på sprang.

     Vinden suste mellom greinene, og trærne bøyde seg med vinden. Det hadde gått et par timer etter ulvenes ankomst før det kom tre elger marsjerende inn i skogen. De kikket seg rundt omkring og det var åpenbart at de lette etter noe. Etter et par minutter med leting, begynte de å småprate. De pratet nokså høyt, så jeg trengte ikke å bøye de lange greinene mine over dem for å få med meg hva de sa. «Prinsessa fortjener bedre. Hun skal ikke lengre sitte hjemme og gråte over den savnede ringen,» sa den ene elgen. Så dette hadde noe å gjøre med en prinsesse. Og en savnet ring. Hvilken ring kunne dette være? Hadde prinsessen giftet seg? Jeg begynte å stille meg selv mange spørsmål, så jeg fikk ikke med meg at de dro. Det var helt stille i den mørke skogen som vanligvis aldri ble besøkt av annet enn bjørner.

     Et par timer senere kom det en kvinnelig skikkelse gående. Hun hadde langt lyst hår og en kjole laget av den fineste silken som var å finne. Hun gnidde seg så mye i øynene at hun ble helt svart under dem av maskaraen. De var helt blanke, og tårene trillet som en foss. Hun la seg ned på bakken og hulket. Jeg bøyde de lange grenene mine over henne og spurte henne forsiktig, «Er det noe som er galt?» hun skvatt til, og spurte hvem det var som snakket. Hun så seg rundt, og var tydeligvis veldig redd. «Je… j… jeg finner ikke r..i..ngen min..» sa hun med skjelvende stemme. Hun felte flere tårer, og hun var helt på gråten. «Men, det var noen som lette i sted. Det var tre ulver og tre elger som gikk forbi i sted,» sa jeg med oppmuntrende stemme. Hun så opp med store øyne. «Fant de den..?» spurte hun, nå med et lite hint av smil. «Jeg beklager, men jeg vet faktisk ikke. De gikk i hvert fall videre den veien,» sa jeg og strakte greinene mine vestover. Hun smilte og la på sprang mot vest.

     Etter et par timer kom det noen skikkelser gjennom skogen, fra vest. Det så ut som noen soldater eller lignende. De gikk gjennom meg med en båre over skulderen. Der satt det noen, det var prinsessen. Hun smilte mot trærne mine. Ved siden av satt det en prins. Han smilte stolt til prinsessen. Jeg fulgte nøye med på dem mens de for gjennom skogen. Prinsessen så i hvert fall mye lykkeligere ut enn det hun var tidligere i dag. Hun ble kysset på kinnet av prinsen. Prinsessen smilte til han. Så gikk hun av båren, og gikk bort til et av trærne mine. «Takk,» sa hun og gliste med de kritthvite tennene som lå som perler på en snor. «For hva?» spurte jeg. Hun fniste og så ned på bakken. «Jeg vet ikke helt, egentlig. Men vi fant ringen i denne skogen, og nå er jeg og prinsen forlovet,» smilet hennes ble bredere enn noen gang. Hun gikk tilbake til båren og satte seg inn i den, før soldatene marsjerte ut igjen fra skogen.

Prinsen og prinsessa levde lykkelige i alle sine dager, og det gjorde jeg også.