Lucifer

Det var en gang et stort og mektig skip kalt Lucifer, som hersket over de sju hav. Hun var det største og mektigste skipet, og kunne slå ut hvilket som helst skip med sine store kanoner og sitt beryktete mannskap, som plyndret og stjal. Hun hadde vært på sjøen i 25 år og var like sterk nå som for 25 år siden. En dag seilte hun på Stillehavet. Etter å ha plyndret et handelsskip for alt det hadde, hadde piratene ordnet en fest for å feire et vellykket forsøk med plyndringen. De drakk seg fulle på rom og sang og koste seg. Neste dag hadde mannskapet på skipet et møte med kapteinen. Kapteinen hadde funnet et kart, som viste veien til en skatt med gull og diamanter. Mannskapet hadde en avstemning om de skulle seile og prøve å finne skatten. Alle ville prøve å finne skatten, så Lucifer styrte brått vestover og hun seilte i full fart. Lucifer ga alt hun hadde fordi det var rykter om noen andre som var på vei mot skatten.

Kapteinen trodde de andre var i forveien og ga alt han hadde. Lucifer seilte gjennom vær og vind, trosset bølger og storm. Etter 6 dager var mannskapet utslitt men Lucifer var like god.  Kapteinen ga ordre om å fortsette, men det han ikke visste var at det var en stor storm som kom rett mot dem og Lucifer. Lucifer seilte i noen timer til vinden plutselig ble veldig kraftig og store bølger veltet innover skipet, det tordnet og lynte noe voldsomt. Mannskapet bråvåknet og løp opp på dekket. Det var fullt kaos, og kapteinen visste ikke sin arme råd. De hadde havnet midt i stormen, og Lucifer slet med den sterke strømmen og vinden. Bølgene var opptil 15 meter høye, og lynet slo ned i skipet. Flere av mennene falt over bord og druknet, noen andre ble truffet av lynet.

Men Lucifer fortsatte med alle kreftene hun hadde igjen. Hun var hardt skadet, men klarte og komme seg ut. 7 menn hadde dødd, og Lucifer var hardt skadet. Men de måtte fortsette, uansett hva. Lucifer seilte sakte med hull i skroget og skadet mast.

Lucifer seilte fortsatt vestover, dag og natt. Lenge seilte hun. Den 98. dagen, så de en øy langt borte. En stor tropisk øy med helt klart vann, grønne skoger. Kanskje det var denne øya skatten var på? Mannskapet tok robåtene og rodde mot øya. Lucifer som en gang var så praktfull, lå nå utenfor øya, utslitt med hull og skader.

Etter en stund hørte resten av mannskapet på Lucifer skudd dypt inne på øya. De hørte skrik og folk som ropte. Så plutselig så de piratene og kapteinen på stranden med en kiste og innfødte som sprang etter dem. «Hjelp», ropte de.

Lucifer styrte kanonene sine og siktet dem mot stranden. Så tente de på kanonene. Hele stranden ble bombardert av store kanonkuler. Piratene på stranden rodde så fort de kunne ut til Lucifer igjen.

De hadde mistet 3 menn til på øya, men de hadde skatten. De seilte vekk fra øya og etter en stund kom kapteinen med kista på dekk. Den ene piraten kom med en hammer og slo av låsen, mens resten drømte om gull og diamanter.

Endelig åpnet kisten seg. Det var et vakkert syn, en stor klynge med gullmynter, diamanter og smaragder. Mens alle sto stille og tenkte inne i seg hva de skulle gjøre med all rikdommen, hørte en av piratene et horn bak skipet. Bak Lucifer så de tre store krigsskip som kom mot dem. «Alle mann på dekk» ropte kapteinen. Alle dro på sin post og gjorde klar til kamp. Lucifer snudde seg raskt styrbord og styrte rett mot de tre skipene. De tok skatten på kapteinens rom, og satt en lås på kista.  

Alle sto klar på sin post, klar til kamp da det første skuddet ble fyrt. Plutselig fyrte alle av kanonene deres, brak og smell var overalt. Menn som skrek av smerte og Lucifer midt inni. De andre skipene kom på sidene av Lucifer og fyrte av kanonene sine. Lucifer begynte å ta inn vann. Hun kjempet med alt hun hadde, til hun ikke hadde mer. Lucifer begynte å knekke på midten, dette var slutten. Lucifer knakk på midten, og mannskapet hoppet i vannet, for å prøve og redde livet sitt, men Lucifer sank like vel nede i det dype hav sammen med skatten. Etter mange år ble Lucifer ble lenge glemt i historien, til det var bare rykter igjen.

 

 

The end.

Klokken

Det var en gang en klokke som hadde det så kjedelig av å bare henge på veggen hele tiden med en ledning som gikk rett inni ryggen. Klokken ville ut på eventyr å skaffe seg et stort batteri. Klokken var ikke full utvokst så den måtte være hjemme hele tiden. Klokken hadde lyst vekk fra veggen.

 Så klokken begynte å gå mot byen nesten helt tom for strøm. Det kom et stort lyn og slo ned på klokken da klokken sto rett under et stort høyt tre som hadde en metall dings helt øverst i treet på en helt åpen mark. Da fikk klokken mye strøm og den ble fulladet. Det var et radioaktivt lyn så klokken ble mye større og sterkere. Klokken fikk også en ny viser det var STOREVISEREN den som viser minutter. Klokken sa OMG! jeg har fått en helt ny viser. Men det dumme var at batteriene ikke passet. Den måtte til byen og komme inn på en klokke butikk.

Klokken kom seg på en rød bil som kunne snakke. Klokken spurte bilen om den kunne sitte på, men det var ett problem klokken kunne ikke komme seg opp fordi at den hadde så lite strøm igjen. Bilen hadde strøm men klokken kunne ikke ta strømmen så den ble kjørt til byen. Det var en stor by så den kunne ikke finne klokke butikken. De kjørte lenge til de kom til et trafikklys bilen spurte vet du hvor klokke butikken er? Ja du må kjøre 12km lengere ned så tar du til høyre kjører 3km til så er du framme. Når de hadde kjørt 12km så glemte bilen at de skulle ta til høyre og klokken var nesten helt tomt så den klarte ikke å følge med. De kom til en gammel forlatt bru der det sto ett stopp skilt. Skiltet sa at: her må dere snu, med stor mørk stemme så bilen brå snudde å full gass 180 grader vekk fra skiltet. De kjørte til trafikklyset og de hugget det ned og kastet det i bagasjerommet. De dro for å fylle bensin til bilen de var nesten framme og da gikk bilen tom for bensin.

 

De spurte en slepebil om den kunne slepe bilen til bensinstasjonen. Det var greit så den slepte bilen helt til bensinstasjonen da de var framme spurte bilen om slepebilen kunne fylle bensin for bilen. Da slepebilen hadde fylt helt opp måtte klokken gå å tisse. Da bilen startet sprengte den fordi at slepebilen hadde puttet i diesel istedenfor bensin. Da ble klokken så sint at klokken tok et langt jern rør å kastet det rett gjennom panseret til slepebilen. Klokken fant klokke butikken rett etter at klokken hadde drepte slepebilen.

 Klokken bare buste inn i klokke butikken og spurte om de hadde noen store batterier. De hadde det og mannen i disken spurte om hvilken størrelse klokken brukte. Klokken sa: 43. mannen sa: ok. Så fant mannen fram batteriet. Klokken tok på seg batteriet og spurte hvor mye det kostet: 400 000kr med en gang klokken hørte det så sprang klokken ut av butikken, men mannen sprang etter klokken. Klokken gjemte seg nedi en tønne og mannen sprang rett forbi. Da klokken satt nedi tønnen tenkte klokken at den ville hjem til alle de andre klokkene som klokken bodde før.

 Så klokken begynte å gå hjem til alle de andre klokkene. Det var en lang vei å gå for klokken det var sp langt øyet kunne se. Klokken pustet ut og begynte å gå, men klokken visste jo ikke hvor den skulle gå. Så klokken fant et kart og kompass. Klokken måtte bruke det klokken hadde lært i samfunnsfags timen. Her er det klokken måtte gjøre: 1 klokken måtte legge kompasset på kartet slik at kompasslinjalen lå langs den veien klokken skulle gå, fra der klokken sto, til dit klokken skulle ende opp.2 klokken måtte vri på kompasshodet slik at nord-sør-strekene på kompasshuset ble liggende parallelt med lengdegradene på kartet.3 det siste trinnet klokken måtte gjøre var å orientere kartet, det vil si å holde kartet i nord-sør-retning.

Klokken begynte å gå i times vis for å komme tilbake til familien sin. Til slutt så kom klokken fram til familien sin å levde lykkelig i all sine dager.

Skogen

For lenge siden var det tre ulver som gikk i gjennom den mørke skogen. Denne mørke skogen, det var meg, og det er jeg som skal fortelle dette eventyret.

     De tre ulvene snuste på alt som var å se. Blikkene deres møttes, og de nikket. Jeg visste ikke helt hva som foregikk, men det var helt åpenbart at det var noe på gang der. De fortsatte å gå gjennom meg. De snuste på trærne mine som om det var noe spiselig. Jeg prøvde å tenke på hva det kunne være som foregikk, men jeg kunne ikke komme på hva det var. Kanskje de skulle finne en skatt, eller noe annet.

     De snakket til hverandre, men det var ikke så enkelt å høre hva de sa, for de hvisket som om det var noe superhemmelig de hadde å komme med. Jeg bøyde greinene mine nedover mot dem for å lytte på hva de snakket om. «Vi må finne ringen så fort som mulig,» hørte jeg den ene ulven si, antagelig den eldste av dem tre. De to andre nikket, og så la de på sprang.

     Vinden suste mellom greinene, og trærne bøyde seg med vinden. Det hadde gått et par timer etter ulvenes ankomst før det kom tre elger marsjerende inn i skogen. De kikket seg rundt omkring og det var åpenbart at de lette etter noe. Etter et par minutter med leting, begynte de å småprate. De pratet nokså høyt, så jeg trengte ikke å bøye de lange greinene mine over dem for å få med meg hva de sa. «Prinsessa fortjener bedre. Hun skal ikke lengre sitte hjemme og gråte over den savnede ringen,» sa den ene elgen. Så dette hadde noe å gjøre med en prinsesse. Og en savnet ring. Hvilken ring kunne dette være? Hadde prinsessen giftet seg? Jeg begynte å stille meg selv mange spørsmål, så jeg fikk ikke med meg at de dro. Det var helt stille i den mørke skogen som vanligvis aldri ble besøkt av annet enn bjørner.

     Et par timer senere kom det en kvinnelig skikkelse gående. Hun hadde langt lyst hår og en kjole laget av den fineste silken som var å finne. Hun gnidde seg så mye i øynene at hun ble helt svart under dem av maskaraen. De var helt blanke, og tårene trillet som en foss. Hun la seg ned på bakken og hulket. Jeg bøyde de lange grenene mine over henne og spurte henne forsiktig, «Er det noe som er galt?» hun skvatt til, og spurte hvem det var som snakket. Hun så seg rundt, og var tydeligvis veldig redd. «Je… j… jeg finner ikke r..i..ngen min..» sa hun med skjelvende stemme. Hun felte flere tårer, og hun var helt på gråten. «Men, det var noen som lette i sted. Det var tre ulver og tre elger som gikk forbi i sted,» sa jeg med oppmuntrende stemme. Hun så opp med store øyne. «Fant de den..?» spurte hun, nå med et lite hint av smil. «Jeg beklager, men jeg vet faktisk ikke. De gikk i hvert fall videre den veien,» sa jeg og strakte greinene mine vestover. Hun smilte og la på sprang mot vest.

     Etter et par timer kom det noen skikkelser gjennom skogen, fra vest. Det så ut som noen soldater eller lignende. De gikk gjennom meg med en båre over skulderen. Der satt det noen, det var prinsessen. Hun smilte mot trærne mine. Ved siden av satt det en prins. Han smilte stolt til prinsessen. Jeg fulgte nøye med på dem mens de for gjennom skogen. Prinsessen så i hvert fall mye lykkeligere ut enn det hun var tidligere i dag. Hun ble kysset på kinnet av prinsen. Prinsessen smilte til han. Så gikk hun av båren, og gikk bort til et av trærne mine. «Takk,» sa hun og gliste med de kritthvite tennene som lå som perler på en snor. «For hva?» spurte jeg. Hun fniste og så ned på bakken. «Jeg vet ikke helt, egentlig. Men vi fant ringen i denne skogen, og nå er jeg og prinsen forlovet,» smilet hennes ble bredere enn noen gang. Hun gikk tilbake til båren og satte seg inn i den, før soldatene marsjerte ut igjen fra skogen.

Prinsen og prinsessa levde lykkelige i alle sine dager, og det gjorde jeg også.

 

Den lille bamsen

Det var en gang en liten bamse som stod ensom på en hylle i en lekebutikk dag ut og dag inn. Det var mange som var inne i butikken, men ingen kjøpte noen gang han. Han drømte hver dag om å få seg en venn som den kunne leke med.

Men en dag bestemte den seg for og utforske verden, så med en gang lekebutikken hadde stengt hoppet bamsen ned fra hyllen. Etter et par minutter begynte den og bli litt kjølig, den hadde jo vært vandt til og stå inne i en varm lekebutikk. Etter en stund var den så kald og trett at den sovnet i veikanten. Han drømte om å ha en venn og leke seg med.

Da den våknet følte han seg bedre en kvelden før og begynte og vandre videre, når den hadde gått et par kvartaler møtte han på et Troll, da spurte den lille bamsen om Trollet ville være vennen hans, men trollet ville ikke det, da ble den lille bamsen lei seg og gikk videre.

Etter enda en stund møtte den på en liten dverg og da spurte bamsen om de skulle være venner men det ville ikke dvergen og nokk en gang måtte bamsen gå videre uten og ha en venn og leke med.

Bamsen gikk videre og møtte på en liten gutt og da spurte bamsen om de skulle være venner men gutten sa nei for han hadde nokk venner mente han.

Men nå hadde bamsen fått nok han lurte så veldig på hva som var galt med han og hvorfor ingen ville være vennen hans. Han følte seg veldig ensom, han ville tilbake til butikken, der det var varmt og godt men bamsen visste ikke veien tilbake til lekebutikken.

Han gikk og gikk men ante ikke hvor han var det begynte og bli mørkt ute, bamsen likte ikke mørke han syntes det var skummelt.Etter en stund ble den så trett så han sovnet.

Når han våknet var han slett ikke på samme sted som han sovnet han skjønte ingen ting

Han hadde kommet til et lite hus som lå inne i granskogen, plutselig hørte han skritt som kom mot døra, bamsen ble redd og prøvde og finne seg et sted og gjemme seg. Etter en liten stund var det helt stille igjen så bamsen turte og komme frem igjen. Når han hadde kommet frem hørte han noen stemmer han lette etter et sted og hjemme seg igjen men stemmene kom nærmere og nærmere. men den som åpnet døra var en liten søt jente, jenta tok med bamsen inn i huset og så sa hun “mamma mamma, se hva jeg fant utenfor, kan vi beholde den?  “så klart vi kan det” sa moren. så spurte jenta om hva bamsen gjorde her ute i ødemarken. Da svarte bamsen “jeg har alltid ville hatt en venn som jeg kunne være sammen med men ingen ville bli venn med meg” etter en stund sa jenta “hva om vi blir bestevenner?” sa jenta. Bamsen ble så glad at han jublet.Så nå hadde bamsen venner for evig og alltid               

 

 

 

Reform Muli eventyr

Det var en gang en Reform Muli. Hver vår drog jeg en plog fram og tilbake opp forskjellige bakker. Da sommeren kom måtte jeg dra en fôrhøster på siden av meg som spydde masse gras oppi lasteplanet. Høsten var mest slitsom da ble jeg lasta full av kasser med epler. Da jeg skulle opp den siste bakken så klarte jeg det så vidt å komme opp men utrulig nok kom jeg opp hver gang. Men plutselig en dag da jeg var på vei oppover den bratte bakken svikta bremsene, og jeg trilla i full fart nedover mot et lite stup. Da jeg nesten hadde kommet ned til stupet dro bonden hardt i handbrekket, og jeg stoppa rett før stupet, som var tre meter høyt og som gikk ned til vannet.

 Da jeg hadde kommet opp den siste bakken var det ei smal dør som jeg måtte rygge inn på låven gjennom. Da ropte jeg til bonden: “Vær forsiktig med lakken min”. Noen ganger kjørte han borti veggen med meg, men jeg var like hel likevel. Da høsten var ferdig fikk jeg stå hele vinteren og bli stelt med.

Plutselig en dag kom bonden med en rar dingse boms som han begynte å skru fast på snuten min. Da han hadde skrudd den dingsen fast på snuten min åpna han døra som jeg måtte kjøre ut gjennom. Da jeg hadde kjørt ut måtte jeg skubbe all snøen som datt ned fra himmelen ut av alle veiene hele dagen og hele natta i sju dager og sju netter.

Da den uka hadde gått sin gang med brøyting hele tiden kom det en ny og lysegrønn traktor med frontlaster og skuffe som løfta vekk all snøen og tømte den ned i grøfta.

Den nye traktoren hadde en brei blinkende bjelke på taket som viste at den kom. Bakhjulene var veldig mye større en mine og det var små hjul framme. Traktoren var så brei at hvis den møtte en bil på veien måtte bilen eller traktoren rygge heilt tilbake til en møteplass. Det var bare noen få møteplasser langs den smale veien opp til bygda der gården ligger.

En gang i mars forsvant to ting fra gården. Det var snøen og traktoren som hadde vært her hele den lange vinteren.

 

Hver dag ropte jeg til sjåføren: “Jeg er for fin til slikt arbeid. Jeg er laget for å stå og bli sett på!” Men bonden bare kjørte videre som om han ikke hadde hørt meg.

En gang var det en tyv som prøvde å stjele meg. Men da tyven prøvde å stjele den kom bonden og stoppa han, fordi han skulle i fjøsen. Bonden tok tak i tyven og hang han i taket så han kunne henge der og dingle til politiet kom. Da ble tyven satt i fengsel i tre måneder. Da de tre måneder hadde gått med masse hardt arbeid kom tyven tilbake veldig tidlig på morgenen. Men da tyven skulle starte motoren min var jeg tom for diesel. Tyven holdt på med å lete etter diesel. Da han hadde funnet litt diesel så kom bonden og skulle i fjøsen, og tyven ble hengt i taket i tre timer. Så da de tre timene hadde gått ringte bonden til politiet.  Tyven ble satt i fengsel i tre år. Den tredje gang tyven kom og ville stjele den fineste mulien i landet greide han det.

 

Bonden leita i tre måneder men fant meg ikke. Da tok han kontakt med politiet, og de fant meg etter tre dager.

Da jeg hadde strevet i tre år til med alle oppgavene, solgte bonden gården, dyra og meg. Han som kjøpte meg hadde hatt lyst på meg i over sju år. Det var en jeg hadde møtt før, nemlig tyven.

Da tyven hadde kjøpt meg, ble det lettere arbeid. Der tyven bodde var det helt flatt og ingen bakker, så dagene mine ble ganske lette.

Da det hadde gått 3 år kom bonden og ringte på døra til tyven og sa: «Jeg vil gjerne kjøpe traktoren min.»

På den måten kom jeg tilbake til gården. På gården var det kommet en annen traktor som var helt lik. Det var også kommet mange andre gamle traktorer som sto utstilt og da fikk vi stå ved siden av hverandre og av og til bli kjørt med noen folk bak på lasteplanet og slik var det og slik er det fortsatt. Snipp snapp snute så er eventyret ute

 

Den lille bilen

Det var en gang en liten Saab . Den var en 1982 modell, Sabben skulle på butikken og kjøpe seg noe og drikke en dag asså (bensin). Da måtte han kjøre mange mil, men det som skjedde var at Saaben gikk tom for bensin før han kom fram til butikken.

 Og det var ingen biler som kom på over en time, men så plutselig kom det en Audi (Damer). Men Saaben skulle ikke ha hjelp av en dame nei, Men dama tok på kroken og slepte Saaben, og Saaben tok på full brems. Men det hjalp ikke noe! Fordi Audien hadde mye mer hestekrefter enn Saaben, så han måtte bare gi opp.

 Så Audin slepte han til butikken lell hun, men når de først kom fram så var han så sur på Audin for at hun slepta han til butikken. Audien var bare glad for å få hjelpe en annen i nød, så Saaben gav hun en liten skvett med drikke til takk for hjelpen.

 Og Saaben kjørte hjem over igjen. Men Audien vart litt forelsket i Saaben, så Audien kjørte etter Saaben. Og Saaben så at hun kom bak seg, så Saaben kjørte enda fortere og fortere. Men Audien var sprekere enn han så han vart tatt igjen etter et lite stykke.

 Og Saaben stoppet opp og spurte hvorfor hun kjørte etter, Audien sa: Jeg ville bare vite hva du het? Saaben sa: Jeg heter Ole, Saaben spurte hva heter du da? Audien sa: Jeg heter Silje. Også stod de og pratet om forskjellige ting, men plutselig så spurte Audien om Saaben skulle bli med hjem til garasjen hennes.

Men Saaben likte jo egentlig ikke jenter så godt, men siden hun spurte så pent om han ville bli med hjem til henne, så sa han ja for denne gang. Audien ville ha kappløp hjem til henne, så hun fikk vist seg litt foran Saaben.

Saaben ville egentlig ikke bli med på kappløpet, for han visste at hun kom til å vinne uansett. De kjørte rolig hjem over til henne. Men det var veldig langt å kjøre, og sola gikk ned sakte. Og etter hvert så ble det helt mørkt ute, så de måtte skru på lysa sine.

 De kjørte nesten 130km i timen på en lang strekning, og det var kun 80 sone der. Det gikk bare fortere og fortere og til slutt så kom de oppi 190km i timen! Og plutselig kom det en stor hjort uti veien. Og Audien kræsjet, og knuste nesten hele bilen.

 Så Saaben vart helt sjokkert og prøvde å hjelpe henne. Men det så veldig stygt ut for Audien, men og når Saaben skjønte at han kom til og miste henne. Og da gikk det opp for han at han hadde virkelig følelser for henne. Så han skulle gjøre alt han kunne for å hjelpe henne.

 Han ringte til ambulansen og sa de måtte komme til (Ørsta fjellet med hjelp snarest mulig). Og Ambulansen kom etter 14 min med helikopter. Men Audien var nesten død, helikopteret hadde med slepeverktøy, så de fløy henne inn på verksted med en eneste gang!

 Og de gjorde alt de kunne og håpte på at hun overlevde, men hjertet(Forgassern) var helt knust så de måtte få tak i ny. Og de måtte ha et som lignet veldig på hennes.

 De måtte lete fort og taktisk! Så de reiste til de nærmeste i familien og lurte på om de ville ofre seg for hennes liv? Og moren ville gjøre alt for datteren sin, så ho vart kjørt til verkstedet og skrudd av hjertet(forgasseren).

 Så moren døde med en gang! og de gjorde alt de kunne for å få skrudd på hjertet(forgasseren). De holdt på i over 4 timer og til slutt så våknet hun. Hun var helt i koma enda, men veldig glad for å leve. Og etter hvert så kom hun seg i hverdagen igjen, hun var veldig trist for at moren var død. Men hun og Saaben levde i lag resten av livet, og bygget seg et stort hus og fikk to små Audier. Og de levde lykkelig resten av livet sitt.

 

Stolen

 

Det var en gang en stol, og den stolen var meg, var du heldig kunne du sitte på meg. Jeg var en veldig sterk ting. Jeg kunne være sterkere enn du trodde, jeg tålte over 150 kg. Jeg var en annen ting, men jeg trivdes som en stol. Det var mange som ville sitte på meg den gangen. Tunge og lette. Noen dro meg rundt som jeg var en koffert, men jeg var ikke det. Jeg ble sint når folk tok meg som en helt annen ting en det jeg var, da veltet jeg dem av meg.

Denne historien handler om meg og Sol. Jeg og Sol var bestevenner. Hun tok alltid meg, jo hverdag gikk hun rett bort til meg, automatisk. Men en gang var det en helt fremmed som tok meg, og jeg lagde my bråk ut av det. Men det var også den mest skumleste dagen i mitt liv.

Den fremmede var en gutt, og han var vist ny her. Han var ny for meg i hvert fall, jeg hadde aldri sett han før. Sol var ikke her i dag, og jeg ville ikke ha noen andre en Sol. Jeg var ikke klar for en ny bestevenn. Men gutten kom og satte seg på meg. Han var tung, han bredde seg godt på stolen. Han skjøv meg lenger under pulten mens han satt på meg. Sol pleide å løfte på seg hver gang hun dyttet meg inn. Jeg ble sint, ingen skal ta plassen til Sol! Jeg prøvde å hoppe, men han var for tung. Hvor var Sol? Jeg prøvde å rikke på meg, men jeg klarte det ikke. Jeg prøvde lenge og vel, men plutselig reiste han seg opp. Og jeg datt på gulvet med han oppe på meg. En stund så jeg ingenting, men etter en stund ble jeg løftet opp igjen. Men jeg kunne ikke stå skikkelig. Jeg manglet en fot, eller den andre foten lå avbrekket på gulvet. «Uff da, vi må vist ta den til sløyden» sa læreren. «Sløyden, jeg trenger ikke på sløyden. Jeg er i tipp topp form» sa jeg, men likevel ble jeg tatt med ut i gangen. Jeg ble ført inn på et stort rom, med fult av skremmende sager, driller og hammere som jeg fikk frysninger av bare å se på. Jeg ble satt på et bord og forlatt. Jeg stod der bare, alene. Jeg hørte ungene le og skrike, og så ut av vinduet at de hadde det gøy. Jeg pleide å være på klasserommet å gjøre det. Det var også mørkt i rommet, det var bare sol lyset som lyste opp en liten bit av meg. Der jeg sto skjevt. Det var bare meg. Etter en lang stund ringte klokken til ungene, som jeg har funnet ut sier at de skal inn med. Etter ringe klokken ringte kom vaktmesteren inn. Han var en skremmende fyr, jeg hadde hørt at han slo i stykker et bord en gang. Og jeg ville ikke at han skulle slå i stykker meg. Vaktmesteren ga meg et nytt ben. Jeg var skjelven hele tiden. Men vaktmestere fikset meg skikkelig. Han var flink, og etter en time så var jeg helt fin igjen, og jeg sto støtt. Vaktmesteren tok med meg ut i gangen, og satte meg der. Etter en stund kom han inn igjen, med en lærer. «Hva skal vi gjøre med stolen, jeg husker ikke hvilket klasserom den skulle i» sa vaktmesteren. Læreren så på stolen. «Vel… jeg tror den bare kan stå der så lenge, vi har nok stoler der inne» sa læreren. «Hvorfor meg?» spurte jeg, selvfølgelig hørte de meg ikke, jeg er jo bare en stol. Jeg ville ikke være i gangen! Jeg ville til Sol. Jeg så bare noen få elever gå forbi, eller det var lærere som gikk forbi. Ingen la merke til meg. Gikk bare forbi som jeg var en ussel pyntegjenstand. Jeg var en stol, jeg skulle bli brukt! Hvor er Sol?

Den ensomme timen gikk og gikk, og plutselig kom alle elevene ut, etter en merkelig ringe lyd, jeg ikke har hørt før, de gikk ut til friminutt, tror jeg. Jeg så nøye på alle elevene. Ingen av dem var Sol. Jeg så den nye gutten komme ut av klasserommet, jeg pleide å være på. Klasserommene var blitt tom. Ikke engang lærerne var her lenger. Skolen var jo ikke ferdig nå?

Etter en stund så syntes jeg det ble varmere og varmere, og jeg hørte knitring fra flammer. Jeg så ingenting, men etter hvert så hørte jeg sirener. Nå så jeg flammer komme ut av kjøkkenet på skolen. Jeg ble med en gang redd. Jeg så nedover gangen, og ut av ytterdøren. Det var blåe og røde lys der ute som blinket. Det var sikkert brann mennene. Og jeg hadde rett, etter en liten stund så kom brannmennene inn døren.

Mennene drev og ropte til hverandre. Men det var ikke det jeg brydde meg mest om. Ut i fra den døren som var nærmest flammene hørte jeg dunking. Som ble sterkere og mer desperat etter hvert minutt. Etter en liten stund hørte jeg knusing av glass. De hadde vist knust glasset til vinduet på klassen. Jeg ble etter en liten stund flyttet ut. Og det ble umiddelbart kaldt igjen. Rundt hjørne kom Sol, kullsvart av asken og hostende. Sol snakket med noen og tydeligvis ble hun fortalt til å sette seg ned. For hun kom rett bort til meg og satte seg ned. Jeg ble lettet, jeg hadde kommet meg i sikkerhet, og Sol var frisk… kanskje ikke helt frisk. Men jeg var nokså fornøyd med at alt var normalt igjen.

Hvordan det gikk med skolen? Den brant ned til asker, og jeg var den eneste stolen som kom ut.

Jeg ble sent til en rask reparasjon og jeg ble sent tilbake til den «midlertidige skolen». Der satt Sol på meg, og Sol satt alltid på meg. Det er et spesielt vennskap jeg og Sol har.

De 3 råkjørerne

 

 

Det var en gang tre biler som skulle til bensinstasjonen for å fylle på masse bensin. Navnene var: Minstebil, Middelsbil og Storebil. Men for å komme til bensin stasjonen måtte de inni en tunnel, og midt inni tunnelen sto en politibil som stoppet alle biler som kjørte for fort.

Den minste bilen kjørte i tunnelen først, bruuum sa det. Politibilen brummet høyt: Hvem er det som kjører så fort i min tunnel? Minstebil sa forsiktig: det er meg, Minstebil som kjører så fort i din tunnel. Politibilen ropte: Du gir meg ikke noe annet valg en å gi deg en stor bot. Minstebil sa: nei ikke gi meg den boten, gi den til kompisen min. Han kommer snart og kjører mye fortere og bruuummer mye høyere enn meg. Ok, la gå for denne gangen, sa politibilen. Den minste bilen kjørte sakte videre.

Da var det Middelsbil som skulle kjøre gjennom tunnelen. Wruum sa det i tunnelen. Politibilen stoppet ham. Hvem er det som wruummer og kjører så fort i min tunnel? spurte politibilen. Det er meg, Middelsbil som wrummer og kjører fort i din tunnel. Politibilen skrek: jeg må dessverre gi deg en bot for dette! Nei, vent gi boten til kompisen min i stedet. Han kjører dobbelt så fort, og lager dobbelt så mye lyd som meg. Ok, la gå sa Politibilen, og Middelsbil kjørte sakte videre.

Da kom Storebil som skulle kjøre gjennom tunnelen. WROOOOM sa det i tunnelen. Politibilen stoppet ham og spurte hvem det var som WROOMET i tunnelen sin?! Det er meg Storebil, den største, raskeste bilen som noen gang har kjørt i din tunnel! Politibilen skulle akkurat til å gi ham en bot, men bilen startet motoren. Ingen gir Storebil en bot! sa Storebil.

Storebil begynte å kjøre. Politibilen skrudde på sirenen og kjørte etter. Da Storebil kjørte ut av tunnelen, møtte han på kompisene sine. Vi må kjøre vekk, Politibilen har klikket helt! De kjørte kjempefort bortover motorveien, de var nære på å krasje i andre biler flere ganger. Da de hadde kjørt raskt og lenge, kom de til en fergekai der en diger ferge stod. Jeg har en plan, sa minstebil og kjørte inn på fergen, de to andre gjorde akkurat det samme.

Porten til fergen gled sakte igjen bak dem, og så gled båten utover mot det store, mørke havet. Tror du vi ble kvitt politiet? spurte Middelsbil de andre. Ingen var helt sikre. Alle tre lurte på hvor båten skulle. Da de hadde seilt i 7 dager og 7 netter hørte de alle tre lyden av at fergen traff en kai. Porten falt sakte ned, og de tre bilene kjørte inn på land. De fikk se en diger øy med jungel og et digert fjell og oppå det fjellet var det et stort og fint slott. Det var hav på alle sider av øya. Hvor er vi? spurte Minstebil, men før noen fikk sagt noe, ble de avbrutt av en stemme som sa: dere er på Dødsøya! Det var en grå liten bil som stod bak dem. Dødsøya, hvilken øy er det? spurte Storebil. Det er den farligste øya i hele verden, og det er en rosa Lamborghini i det slottet der borte. Den grå bilen pekte på slottet. Og hun er blitt tatt til fange av en ond og grusom monstertruck som knuser alle som prøver å redde henne.

Jeg har hatt lyst til å redde henne lenge, men jeg har ikke funnet noen som tørr å hjelpe meg, kunne dere tenke dere og hjulpet meg? Er du helt gal?! spurte Minstebil. Nevnte jeg at monstertrucken bevokter en diger skatt, gull, juveler og diamanter. Vi er med, denne monstertrucken kan ikke være større en meg! Svarte Storebil.

Den grå bilen begynte å kjøre mot skogen på en smal grusvei. De andre fulgte etter. Da de hadde kjørt et stykke inn i skogen møtte de på en flokk med noen unge mopeder som stod og blokkerte veien. Dette er vårt område så stikk av, sa en av dem. Storebil kjørte mot lederen av flokken og krasjet inni den så hardt at den knuste og eksploderte resten av flokken kjørte vekk i alle retninger. Når de hadde gått langt inn i jungel skogen nærmet de seg det digre slottet.

 

Den grå lille bilen kjørte opp fjellet det var en sikksakk vei opp til slottet Den grå bilen ledet dem opp. De så gamle vrak av ødelagte biler som hadde blitt knust av den digre monstertrucken, Når de endelig var kommet opp så de en diger port. Porten gled opp av seg selv og de fikk se en lang korridor. På enden av korridoren var en liten dør. Den grå bilen kjørte mot den lille døren, de andre turte så vidt å kjøre etter. Den gråe bilen dyttet døren opp. Der satt hun den vakreste Lamborghinin i hele verden. Hun var bundet fast i en stolpe som sto på midten av rommet. hjelp dere må redde meg hvisket hun, Monsterucken er ute en tur, men han kommer straks tilbake.

De knøt opp tauet hun var bundet fast med. De kjørte ut av den lille døra, men plutselig så åpnet den digre porten seg igjen og den skumleste farligste styggeste monster trucken sto ved inngangen. Følg meg, jeg vet om en hemmelig vei! Ropte Lamborghini-en. De hadde ikke noe annet valg en og følge etter. Hun kjørte inn i en annen dør de andre fulgte etter, Minstebil låste døren bak seg. De hørte smell uten for, bare vent til jeg får åpnet denne døren, da skal jeg knuse dere alle sammen, skrek monstertrucken. I rommet sto en bokhylle en seng og et skrivebord.

 

Hvilket rom er dette spurte Storebil. Det er mitt rom sa den rosa Lamborghini-en. Hun skøyv bokhyllen til sides og en liten hulegang var gravd ut i vegen. Jeg har prøvd og lage en tunnel så jeg kan rømme fra slottet. En tunnel?! Sa Storebil. ja en tunnel sa Lamborghini-en. Må vi gjennom flere tunneler i dag?!skrek middelsbil. Viss dere heler vil være igjen her så er det greit for meg sa Lamborghini-en. De kjørte igjennom den trange tunnelen det var stummende mørkt og de hørte ekkoene av brølingen til den digre monstertrucken. Tunnelen stoppet. Så langt har jeg gravd, Men jeg tror ikke det er så langt igjen og grave før vi er ute i dagslys. Hun startet motoren og spant med hjulene det sprutet jord og stein i ansiktene til de andre og så plutselig falt de nedover de ramlet ned en bakke de så sola og den blåe himmelen. Vi greide det! Skrek Lamborghini-en lykkelig. Hva?! Skrek Store bil. Vi greide det, sa Lamborghini-en. Nei ikke det se rundt deg! Det lå store hauer med gull og diamanter rundt dem. Dette er skatten jeg snakket om sa den Gråe lille bilen. De tok med seg alt gullet ned til ferge kaia å lastet fergen full og så reiste de tilbake til bensinstasjonen og langt vekk fra den fjerne merkelige Dødsøya. Snipp snapp snute nå er eventyret ute

Mannen i kloakken

Det var en gang en mann som satt på do. Han het Per Olav. Plutselig så kom det en rar lyd av doen så begynte huset å riste. Han kjente at han begynte å bli sugd ned i doen. Han ble sugd ned i kloakken igjennom alle rør ned i et basseng av kloak vann. Han var under vann i et minutt når han kom opp så begynte han å svømme mot en platform. Han kom seg opp på platformen og lå der litt han klarte å reise seg opp han fant en båt oppe på den platformen. Det var en liten båt han tok den båten ut på vannet og tok fram en åre han rodde seg bortover bassenget. Etter en stund så ble han tatt i en strøm. Han ble dratt mot en foss som gikk rett mot havet. Per Olav ble redd og begynte å padle mot bassenget igjen han fikk det ikke til. Han falt ned fossen.

 

 Per Olav overlevde fallet men fant ikke båten mer han så båt ute på havet. Han begynte å svømme mot båten. Han kom seg bort til båten å kom seg oppi den. Han begynte og paddle utover mot havet. Han paddlet lengre enn langt. Han begynte å bli sulten. Han så etter land men så ingenting plutselig så hørte han en måse fly forbi. Han reiste seg opp å så seg i rundt etter land han så en liten prikk. Han reiste seg opp han begynte å padle mot prikken. Når han kom nærmere fikk han se at det var land han ble så glad at han paddlet mot landet så fort som han kunne. Når han kom fram så hoppet han over båten og gikk mot jungelen. Når han kom inn i jungelen så fant han et banan tre han spiste noen bananer å plutselig så hørte han en lyd inne i jungelen han begynte å gå inn i jungelen. Når han hadde gått litt lenger inn i jungelen så fikk han øye på en brønn. Det var der lyden kom fra. Han gikk sakte mot brønnen. Når han kom bort til brønnen så kom en mann og skubbet han ned i brønnen. Han falt nedover brønnen. Han falt lenger enn langt lavere enn lavt.

Han falt ned i vannet han så opp etter noe eller noen han ropte hjelp! Det var ingen som hørte han plutselig ble det helt lyst nede i brønnen så begynte vannet å synke. Han sank med vannet plutselig så begynte det å riste han tenkte kanskje det kjer det samme som med doen. Da så han en åpning han begynte å svømme dit han kom seg dit akkurat i tide. Han kom seg opp å seg i rundt han fant en lysbryter han slo den på da ble det lyst i gangen han gikk forsiktig bortover korridoren plutselig kom det en pil rett foran ansiktet hans. Han tok en stein og kastet den framover gangen da kom det fullt av piler sto der å så om han kunne klatre over fellen. Han så ingenting han begynte å kjenne på veggen etter en bryter han følte ingenting han så i veggen og lente seg bakover på en mur vegg plutselig ble en av mursteinene presset in i veggen. Det åpnet seg en dør han gikk forsiktig inn i døren. Det kom en skygge etter han men skyggen var så stille at Per Olav ikke hørte det. Når Per Olav kom seg igjennom tunnelen stoppet han å så seg i rundt han var plutselig ute. Han så et hus langt borte på et jorde. Han begynte å gå mot huset han så noen sitte å se ut vinduet han gikk å banket på døren. Det kom ingen å åpnet han gikk til vinduet å så etter damen. Damen satt der ikke lenger han gikk for å banke på døren det kom ingen. Han gikk inn for å se etter noe å spise. Skyggen kom mot huset der Per Olav var. Per Olav fant seg noe å spise skyggen kom inn i huset. Per Olav hørte en lyd fra døren han gikk for å se det var bare en katt han snudde seg igjen der sto mannen han var en stor sterk mann han tok en planke å slo Per Olav i hode. Per Olav besvimte etter en stund så våknet han han satt på doen så begynte doen å riste.

 

Han hoppet av doen å så på den. Han ringte til rørleggeren han ventet til rørleggeren kom når rørleggeren kom så sa Per Olav at det kom en rar lyd av doen rørleggeren gikk for å se på doen. Plutselig så hørte Per Olav et hyl når han kom inn på doen så var rørleggeren borte han så bare sokkene hans han gikk å så nede i doen han så en verden full av rare dyr å mennesker han tenkte var det der jeg var. så kom det en hånd opp av doen å dro han ned han tenkte glemte jeg å skru av kaffetraktern.

Han hadde lugget bevistløs på bakken lenge han skjente noe slikke han i ansiktet han brå våknet det var en firkantet ku som sto foran han. Han reiste seg opp å så seg i rundt alt var firkantet han var firkantet også han så et hus langt borte han gikk dit når han kom fram så var det natt han hørte rare lyder han så en grønn man som sto oppe på et fjell han ropte Hay. Den grønne mannen begynte å gå mot han så en man til de begynte å springe mot han. Per Olav begynte å gå mot landsbyen.

Når han kom inn i huset så stod det en munk der han spurte hva som skjer munken sa ingenting. Per Olav spurte om dem hadde et sverd de svarte ikke plutselig falt det et sverd i hånda hans. Munkene sa zombie og pekte mot vinduet Per Olav tok å kuttet av han hode. Da begynte alle zombiene og slå på døra Per Olav åpnet døra og drepte alle så kom det et skjellet med pil å bue Per Olav gikk å knuste skallen hans Per Olav tok pil å buen. Så kom det en grønn skapning med fire føtter Per Olav tok å skjøt en pil rett gjennom hode hans den døde med en gang den grønne skapningen eksploderte. Da gikk Per Olav å la seg han sa at den smalt som en TNT kubbe da fikk han en TNT kubbe i hånden han lurte på hva han skulle gjør med den han sa verdens sterkeste stein så fikk han det. Han bygde seg et hus å satt fylt av TNT under huset han tente på TNTen å løp inn i huset han smalt opp å plutselig så besvimte han. Når han våknet å gikk ut av huset så var han i hagen sin.SLUTT:D

Tornerose

Det var en gang ei prinsesse som het Tornerose. Hun bodde i et stort slott med moren og faren sin. Helt til den onde heksa kom og sa at på 16 års dagen til Tornerose blir hun stukket av en tein, og dør. Foreldrene ble så redd at de visste ikke hva de skulle gjøre. Men så var de tre gode feer som kom til slåtte og sa de ville passe på henne, sånn at heksen ikke skulle finne henne. Foreldrene sendte datteren deres til de tre feene. De var litt bekymret, men de viste at de var de rette å gjøre.

Hun hadde en fin oppvekst med de tre feene. De var veldig snill og passet på henne hele tiden. Men hun fikk nesten aldri dra ut av huse, og spesielt ikke å snakke med fremmede.

En tidlig morgen hadde de tre feene tenkt til og overaske Tornerose, for hun fylte 16 år den dagen. De ville at hun skulle gå ut i skogen å plukke litt bær, sånn at hun ikke skulle se noe. Tornerose gikk da ut og plukket bær i skogen. Hun hoppet rundt og sang, og nesten alle dyrene i hele skogen hørte henne. De kom mot henne og begynte å danse og synge med henne.

I den samme skogen Tornerose var, gikk de en prins med en stor hvit hest i hånden. Plutselig hørte han noen synge. Han gikk lengere mot henne og lyttet, og han syns stemmen hennes var så fin at han tok med seg hesten og følte etter den vakre sangstemmen. Han gikk lengere innover mot skogen, og plutselig så fikk han øye på hun som sang. Han syns hun var aldeles nydelig. Fint, gull, krøllete hår og vakre blå øyne. Han gikk litt nærmere Tornerose så hun fikk se ham. Han listet seg fram treet han sto bak. Tornerose hørte en lyd og snudde seg med en gang. Hun ble litt små redd. Prinsen gikk mot henne og sa «Hei».  Hun sa «Hei» Tilbake, men på en kjenert og litt redd måte. Hun sa også at hun ikke fikk lov til å snakke med fremmede. Så hun gikk sin vei.  

Prinsen følte etter henne og sa at han ikke var noe farlig og ville henne ikke noe vondt. Tornerose var fortsatt litt skeptisk, men de gikk sammen i skogen en liten stund. Mens Tornerose var i skogen med prinsen, holdt de tre feene på å lage kake og designe kjole til hun kom hjem. Og de gikk dett i dass. For de skulle prøve og gjører de uten magi, siden Tornerose ikke viste en gang at de hadde noe magi. Når den ene feen skulle pynte kake så knuste hun eggene med skalle på, for hun var ikke så flink til å bruke hendene sine når hun ikke hadde en tryllestav og gjør de med. Kaken så ut som en den hadde logget der i mange år, og kjolen lignet på et fuglereir.

Til slutt ga de opp, so kom den ene feen ned med de tre tryllestavene. De hadde ikke så veldig lang tid på seg før Tornerose kom hjem. Først så gjorde dem slik at alle kostene i huse vasket og ryddet det de allerede hadde rotet. Så tryllet de fram en nydelig rosa kjole. Og den andre feen laget en stor flott kake med 16 lys på toppen. De to feene ble veldig uenig om kjolen skulle være blå eller rosa. Den første feen ville at den skulle være rosa, så hun strakte tryllestaven fram og tryllet kjolen i fargen rosa. Den andre feen ble så sint for hun ville ha kjolen blå, og da tryllet hun den blå. Da tryllet den første feen kjolen tilbake til rosa. Og sånn forsettet de nesten helt til Tornerose kom hjem.

Når Tornerose kom inn døra så var de en stor fin kake som sto rett foran henne og en nydelig rosa kjole. Hun fikk helt sjokk og spurte de tre gode feene, ‘’har dere gjort alt dette?’’ Den ene feen nikket på hodet.  Hun gikk først til den nydelige kjolen og prøvde den med en gang.

Feene så at hun rødmet og spurte hun va det var. Hun sa at hun møtte en kjekk gutt. Feene ble helt fortvilet. Snakket du med fremmede!? Spurte feene. Ja, svarte Tornerose. Feene ble sinte og lei seg. Og sa at hun skulle gå opp på romme sitt med en gang. Tornerose ble sint og lei seg, og trampet hardt i golvet på vei opp.

Når hun kom opp så hun et grønt lys og begynte å følle det. Feene var nede og hadde helt glemt at de var på 16 års dagen hennes hun skulle bli stokket av en tein. De spurtet opp, men da låg Tornerose allerede død på gulvet. Når prinsen fant de ut ble han lei seg. Men han fikk en liten sjanse til, til og redd henne. Hun låg dø i slottet, og hvis prinsen klarte å komme dit og gi henne et true love Kiss før klokken slo 12. Han løp bortover, men han ble så sliten at hun ga opp. Og da døde stakkars Tornerose.

Snipp snapp snute så var eventyret ute!!!!!!!!!!!!!!

Boka i biblioteket

 

 

Det var en gang en bok som følte seg så alene. Hver dag så han barn som kom inn på skolebiblioteket og lånte bøker. Men det var aldri noen som lånte ham. En sjelden gang var det et lite barn som tok ham ned og snudde ham og stirret på ryggen hans, han skjønte aldri hva som var så spennende med ryggen hans. Men det spilte egentlig ingen rolle for de satte ham bare opp igjen.

En dag kom lille Siri inn, boken visste godt hvem det var, for hun kom stadig inn for å låne nye bøker. Bøkene hun lånte kunne være veldig forskjellige, av og til var det fagbøker om hunder eller katter andre ganger om store monstre som spiste småbarn til frokost. Men denne gangen ville hun låne en eventyr bok som hun kunne føle at hun ble dratt inn til en eventyrlig verden. Bibliotekaren nikket, men på ansiktsuttrykket å tyde, så det ut som en vanskelig oppgave. Hun viste vei til en reol like ved der boken sto.                                                                                    Siri sa takk, og bibliotekaren gikk igjen. Siri begynte å ta ned bøker, snu dem, og stirre på ryggen deres.

Etter en stund så det ut som hun begynte å bli lei. Den lille boken hadde helt mistet tellingen på hvor mange bøker hun hadde tatt ned og satt opp igjen like etter. Så han skjønte godt hvorfor. Siri gikk tilbake til bibliotekaren og sa at hun ikke fant det hun lette etter. Hun begynte å gå mot utgangen, men da var boken lei! Hvorfor var det aldri noen som lånte ham? Hvorfor var det aldri noen som åpnet ham og leste ham, men bare stirret på ryggen hans?                                                                       Han tok et dypt åndedrag og ropte så høyt han kunne «Vent!» bibliotekaren og Siri snudde seg brått, «hallo, er det noen her?» boken ble så redd fordi at de faktisk kunne høre ham, at han ikke turte å si noe mer. «Det var noen som ropte, var det ikke?» spurte bibliotekaren Siri, «Ja, jeg kunne tydelig høre at det var noen som ropte vent!» De gikk innover i biblioteket igjen. De så seg rundt i alle kriker og kroker. «Nei, det er ingen her!» sa de etter en stund.                                                                «Jo, jeg er her» sa han forsiktig.                                                     «Hvem? Hvor er du?»                                                                   «Jeg er her, i den innerst bokhyllen»

Bibliotekaren og Siri kom mot ham. Han kunne se at de så ganske så forvirret ut.                                                                              «Jeg ser ingen jeg»                                                        Bibliotekaren tok av seg de alt for store brillene og pusset dem. «nei, ikke jeg heller»                                                                                  «jeg er jo her, rett foran dere»                                                   «nei, nå skjønner jeg ingen ting. Hvor kommer den stemmen fra, det er jo ingen her?» Siri så seg rundt i rommet.                                             «jeg er jo her!» boken ropte nå. Han prøvde å komme seg ut, men han rikket seg ikke. Plutselig så det ut som at det gikk opp et lys for Siri, «nå vet jeg det, kanskje det er noen som gjemmer seg bak bokhyllen»   «herre gud, nei det er ingen som gjemmer seg bak bokhyllen! Jeg er i bokhyllen, jeg er en bok!»                                                                 «Haha, det går ikke, en bok kan jo ikke snakke!» det var bibliotekaren som snakket nå.                                                                                 «jo, det går faktisk an, jeg er den siste boken i rekke tre fra bakken. Jeg er rett foran dere!» Siri strekte seg etter boken og tok ham forsiktig ut. «Er det du som snakker?»                                                            «Jepp, det er meg» han smilte til henne, uten at han trodde at hun faktisk kunne se det.                                                                             «Se, han smiler til meg!» hun holdt ham opp mot bibliotekaren. «nei, nå tror jeg at jeg drømmer, først så er det en bok som snakker, så smiler han. Hva blir det neste, at han blir verdens mester i spyd kast!?» boken bare fortsatte å smile det store, glade smilet sitt mot de to som fortsatt ikke skjønte så mye av det som skjedde.

Etter en liten stund snudde Siri ham rundt på ryggen og stirret ned.   

«Hva er det egentlig med ryggen til bøkene? Hvorfor stirrer dere bare på ryggen og ikke åpner oss for å lese hva som står skrevet der?»               «på ryggen av bøkene står det litt om hva de handler om. Så i stede for å begynne å lese hele boken for å finne ut om vi vil låne den, kan vi bare lese bakpå så skjønner vi litt mer om hva den handler om. Skjønner?» «ja, jeg skjønner!»                                                                     «vil du høre hva som står på ryggen din?»                                     «Bare hvis det er noe fint»                                                                   «Å, ja det er helt nydelig! OK, nå begynner jeg; for lenge, lenge siden var det en enhjørning som var vakker og hvit som den første snøen en oktober morgen og manen hadde farger som regnbuen. Derfor var det mange som prøvde å få kloa i den, men han var smart og klarte alltid å komme seg unna. En dag kom vennen til enhjørningen på besøk, men han kunne ikke finne ham han lette rundt i hele skogen. Men han var sporløst forsvunnet… Hørtes ikke det spennende ut?»                                        «jo, det var kjempe vakkert! Hvem er det som har skrevet det?» Siri snudde litt på boken, men kunne ikke finne noen forfatter. «jeg vet ikke, det står ikke noen navn»                                                           «hva heter den? Kanskje jeg finner den inne på dataen»                      «den heter; sporløs i eventyrskogen»

Bibliotekaren gikk bort til pulten der dataen stod og trykket seg fort inn. Etter en liten stund hadde hun enda ikke funnet boken inne i datasystemet. Hun reiste seg opp og gikk mot dem igjen. «det ser ikke ut som at han hører til dette biblioteket. Men jeg foreslår at vi kontakter politiet så de får ta en titt på denne merkverdige boken som snakker og smiler.»                                                                                           «nei! Det kan du ikke gjøre. Hva om jeg blir satt på et museum og blir innesperret for alltid!?»                                                            «jeg er enig, det kan vi ikke gjøre!» Bibliotekaren så litt misfornøyd ut, men etter å ha tenkt seg om ble hun enig i at det hadde vært litt trist å være innesperret for alltid «ta den med deg hjem du, og behold den. Så har du noen og snakke til når du kjeder deg.»                              «virkelig!? Kan jeg få den!?»                                                        «ja, den hører jo ikke til her, så ta den du.» «åh, tusen, tusen takk!» Siri klemte bibliotekaren og holdt boken tett mot brystet.

Og side den gang har boken aldri følt seg alene.

Dvergs

 

 

 

Det var en gang et hus i det mørke skumle skogen.

I skogen var det mange troll og dverger som bodde i huset.

De fikk noen nye naboer det var sju dverger.

De bodde hundre meter unna dem så de ble gode venner de var sammen hver dag og lekte. Men en dag ble Dvergulf så syk at han nesten døde alle de andre hjalp han. Han fikk et rom hos trollet og de tre dvergene der de hadde en stor seng han lå i. Etter et år døde Dvergulf de andre ble så triste.

De lagde en stor begravelse i skogen for tolv stykker med mye kake og brus.

De begravde han mellom de to husene.

Dagen etter begravelsen

Skulle de bygge en liten gapahuk i skogen  de bygde den nede med sjøen de bygde gapahuken av stokker og kvister.

Om kvelden hadde de grill party i gaparhuken de bedde alle vennene sine de hadde det koseligt med og grille og drikke.

Dvergene hadde en liten jolle de skulle ut og fiske med de fikk 10 ørreter 2 tosker 1 laks og 5 seier.

Det ble grillet fisk til mat også

 

Dvergene skulle på ferie til USA. De dro til las Vegas, de skulle på fylla. De 

 

Veien til flyplassen

 

 

Det var en gang et lite eple som lå i en stor frukt avdeling i en dagligvarebutikk. Eplet var lei seg, for det ble aldri kjøpt. Det lå der og så at nye epler kom og gikk, og lurte på hvorfor det var til. Eplet trodde aldri at det skulle få oppleve verden. De andre eplene gjorde narr og lo av han.

Men en dag kom det en mann inn i butikken. Han begynte å plukke opp epler, og nå ble det endelig eplet sin tur. Han ble lagt i en pose med de andre eplene. Eplet ble veldig glad.

Da mannen hadde kommet hjem, ble eplene satt i en stor skål inne i stua. Der ble de liggende lenge, og undret seg på hva som skulle skje nå. Etter hvert kom det en liten guttunge og tok med seg et av de andre. Men det eplet kom aldri tilbake.

Neste dag skulle moren ta med seg de to guttungene sine ut på piknik. Da ble alle eplene med i en kurv. Det var fint vær ute og de fant seg en fin plass i parken. Men da de åpnet kurven datt eplet ut, og rullet nedover i gresset. Eplet fortsatte og rulle, over en vei og inn i en hage. Der lå det lenge før det skjedde noe.

Han hørte stemmer inne i huset. Etter hvert så ble det mørkt å stille. Men plutselig hørte eplet en lav stemme. Det var et ekorn så kom bort til han. Eplet ble redd, han hadde aldri sett et ekorn før. Men ekornet var vinnelig, og begynte å prate til eplet.

Ekornet la ut om hvor mye han hadde sett og opplevd av verden. Eplet ble veldig nysgjerrig, og lyttet godt. Eplet spurte mange spørsmål og han ble veldig oppslukt av dette.

Eplet spurte hvordan han kom seg til alle de plassene han hadde vært. Da må du et sted vi kaller «flyplass» sa ekornet. «Men hvordan kommer jeg meg dit?» Spurte eplet. Det er ikke så langt herfra, jeg kan følge deg dit. Sa ekornet.

«Bare føll etter meg så skal jeg vise vei». Ekornet begynte å sprette bortover og eplet rullet etter. Over en veier og under biler. Nå var de kommet til byen. Der var det mye trafikk og mennesker. Eplet rulle videre etter ekornet, nå kom de inn i en liten sidegate.

«Her må vi være forsiktig, vi må forbi en stor fæl hund.» Sa ekornet. Eplet bare rullet nå forsiktig etter. Etter hvert så de en stor skummel hund som lå og sov på ei dørmatte.

De hadde akkurat krysset den store fæle hunden da den bråvåknet av en høy lyd. Hunden begynte å løpe etter dem. Ekornet hoppet, og eplet rullet over veien under bilene. De klarte og riste av seg hunden.

«Du må komme deg på den bussen der, som går til flyplassen». Sa ekornet. Så må du gå av når den stopper. Eplet rullet om bord på bussen. Og når bussen stoppet rullet den ut av bussen og inn på et fly. Det er ingen som vet i verden eplet er nå.

Snipp snapp snute så var eventyret ute.